237 dager

237 dager! Antall dager igjen til jul?? Nææh.....Bare hvis du er helt på trynet i regning og tror at kvadratrot er spiselig!
Nei gitt, 237 dager - er antall dager igjen til neste gang jeg skal leke med de store gutta i triathlon igjen. 237 dager - det er søren ikke lenge til. Hva skal jeg bruke de 237 dagene til? Bare telle ned, eller kanskje prøve å forberede meg så godt jeg bare kan?

Det rare er at jeg er rimelig avslappet i forhold til den dagen, selvom jeg ikke har løpt på snart 4 uker. Normalt sett ville jeg ha tilta fullstendig hvis jeg ikke fikk løpt - nå syns jeg bare det er deilig å slippe det faktisk.....

Istedenfor blir det happing på innebandybanen, sykling med formann Bent på fine Østfoldveier, styrketrening på apparater jeg nå begynner å få taket på. Pr. i dag er det bare 4 apparater jeg ennå ikke har skjønt. Forresten så er det ikke bare jeg som kløner på treningssenteret.......I dag så jeg en kar som ramlet av tredemølla - OUCH....Han GIKK resten av tiden på tredemølla.

Jo - også har jeg prøvd noe nytt : Body Combat. Eller som vi gutta på skauen sier : kroppskrig i sal. Kroppskrig er vel egentlig det riktige å kalle min kropp. For den består av 2 deler : overkropp og underkropp. Disse 2 delene er ekstremt dårlig på å samarbeide.....Spesielt i sal, med musikk og en smekker sak av en instruktør.....
En sånn type instruktør lurte meg inn i salen forrige uke for 1 time Body Combat...Jeg sa jeg hadde koordinasjon som en trestokk - hun lo og sa at det er ikke mulig. Ergo så måtte jeg overbevise henne om at det faktisk er mulig.

Allerede etter 5 minutter tror jeg hun skjønte hva jeg mente...I hvertfall smilte hun MYE der jeg sto rett foran henne og prøvde å ha kontroll over bein og armer....Det å slå ut i løse lufta var greit nok, men når jeg samtidig skulle sparke med beina ble det verre. Man kan godt si at jeg ble hengende etter, og det gikk rett og slett helt i surr for meg. Instruktør damen smilte fortsatt så pent hun bare kunne, men jeg skjønte at mine sjanser for å overbevise henne om at jeg var den neste kryssning av Bruce Lee og Muhammad Ali var falt i grus.....

Nå gjensto det bare å holde maska, gi faen og å holde timen ut......Det er lenge siden jeg har vært så glad for å være ferdig med treningen gitt. Dog allikevel smilte en av gudene til meg, og belønningen var at instruktøren faktisk blunket til meg. Nei, jeg var ikke omtåket, sliten og ute av sync - hun faktisk blunket til meg!!! Var jeg ikke så klønete allikevel?? Hun syns faktisk jeg var flink! Det var da jeg pent burde ha spurt henne hvor førerhunden og den hvite stokken var, men jeg valgte å bukke og takke for de vennlige ordene - Antagelig så knakk hun vel sammen i latter i det jeg forsvant ut av salen........

Og det får hun sjansen til flere ganger - for på torsdag er det ny kroppskrig i sal, og der stiller undertegnede opp igjen....Eneste forskjellen er at jeg stiller i nissedrakt så hun ikke kjenner meg igjen......